Fra Ordetogisrael.no/28. april 2013.
I kjølvannet av USAs president Barrack Obamas besøk til Midt-Østen forrige måned ble en rekke diplomatiske initiativer tatt for å få i gang fredsprosessen mellom Israel og Den Palestinske Myndighet (PA) på nytt etter fire års stillstand.
Den siste i rekken av viktige ledere til å besøke området, var Spanias utenriksminister Jose Manuel Garcia-Margallo, som besøkte både Jerusalem og Amman denne uken. Etter samtalene med PA-leder Mahmoud Abbas, overbrakte Garcia-Margallo et budskap til media om at Abbas var interessert i å forhandle om fred. ”Jeg følte at han [Abbas] var villig til å forhandle om en fredsprosess. Han ba meg overbringe, at han ønsker tillitsskapende tiltak angående politiske fanger og bosetningsproblemet velkommen."
Det må nevnes at USAs utenriksminister John Kerry under sitt besøk forrige uke ikke hadde noen suksess med å få i gang fredsforhandlingene. Men USA lovet å hjelpe med utviklingen av PA sin økonomi, og Kerry sa han snart ville legge fram nye økonomiske initiativ for å bidra til å skape bedre vilkår for fredsamtaler. USAs ambassadør til Israel, Dan Shapiro, understreket senest tirsdag at direkte forhandlinger mellom de to partene i konflikten er eneste vegen til varig fred.
Spanias utenriksminister Garcia-Margallo hadde også en samtale med Israels statsminister Benjamin Netanyahu, der han blant annet forklarte hvorfor han mener Spania gjorde rett i å stemme inn “Palestina” som ikke-medlemsstat i FN i fjor høst. Videre forsvarte han Spanias politikk med å merke produkter fra bosetningene i Judea og Samaria (den såkalte med sitt spesifikke geografiske opprinnelsessted, istedenfor bare ”Israel”.
Det er vanskelig å avgjøre om Spanias utenriksminister mangler kunnskap eller rett og slett er naiv. Når han bruker uttrykket, ”jeg følte at Abbas er villig til å forhandle”, kan man begynne å lure. For det første, er følelser riktig målestokk for å bedømme viljen til forhandlinger? Og hvorfor spurte han ikke Abbas rett ut? Det kan da ikke være så vanskelig. For det andre kan man lure på om Garcia-Margallo har noen som helst erfaring med PA sitt dobbeltspill. Er han klar over den beviselige taktikk med å gi ett budskap til Vesten og ett annet for sitt eget publikum som PA har benyttet i lange tider allerede?
For det tredje og dette er det mest alvorlige, hvorfor adopterer Garcia-Margallo PA sin terminologi og bruker ord som “politiske fanger”? Det finnes ingen politiske fanger i Israel. Det er illegalt i et demokrati, og Israel er faktisk det eneste fungerende demokrati i hele Midt-Østen. Er Spania klar over at Israel har en uavhengig Høyesterett, som aldri ville tillatt at fenomenet ”politisk fange” eksisterte? De palestinskarabiske fangene i israelske fengsler er mennesker som på ulike måter har vært involvert i kriminelle handlinger, de aller fleste av dem i terrorisme.
At Garcia-Margallo insisterer på å ha rett i å stemme fram en “palestinsk stat” og merke varer produsert i israelske bosetninger, viser på samme måte stor grad av naivitet. Hvordan kan det noen gang bli riktig å støtte en enhet som daglig bryter menneskelige rettigheter, og som tillater eller selv er involvert i forfølgelse av minoriteter (dvs. kristne), fengsler journalister og politiske motstandere, og der korrupsjon er det som får hjulene til å gå rundt? Og som videre opphøyer terrorisme og nekter å akseptere Israels rett til å eksistere? Har noe av alt dette bidratt til at varig fred har kommet nærmere?
Til slutt, Abbas har nektet å forhandle i fire år allerede. Det faktum at han ønsker å se tillitsskapende tiltak er intet nytt. Israelske ettergivelser, så som frigivelse av fanger og lemping av restriksjonene for vanlige palestinske arabere er det som gjør at han fortsatt sitter ved makten og gjør at hans popularitet ikke synker for lavt. Men det som Garcia-Margallo og resten av det internasjonale samfunn virkelig burde kreve, er tillitsskapende tiltak fra PA sin side.
Tillit bygges ikke ved at den ene side gir og den andre tar, det må finnes to kjøreretninger på denne veien. Og det er svært lenge siden Abbas og hans støttespillere gjorde noe som gir Israel grunn til å stole på dem. Enn så lenge er Israels tillit hovedsaklig bygd på en ting, nemlig deres eget forsvar. Ingen verdslige makt har gitt dem grunn til å stole på noe annet enn sin egen militære styrke.
