10.01.2014

Netanyahu står foran viktige avgjørelser for Israel.

Fra Ordetogisrael.no/
10. januar 2014.

Mens den vestlige verden har kunnet nyte en lang ferie rundt jul og nyttår, har USAs utenriksminister John Kerry jobbet intensivt i et forsøk på å forhindre at forhandlingene mellom Israel og den ​​arabiske selvstyremyndigheten (PA) kollapser.

Som et resultat av Kerrys mange møter med partene, er det ventet at han snart vil presentere et rammeverk for en endelig avtale.

Selv om detaljer i dette rammeverket enda ikke er offentliggjort, har det vært mange lekkasjer om innholdet. Det som er klart er at Israel blir nødt til å overgi mange av de mindre bosetningene, men får beholde de største bosettingsblokkene. Imidlertid vil alle jøder måtte forlate området som blir avsatt for en palestinsk stat.

Det er fortsatt stor uenighet om hva som skal skje med Jerusalem, anerkjennelsen av Israel som en jødisk stat, territorier som skal gis til PA i bytte mot at Israel skal få beholde de viktigste bosettingsblokkene, flyktningspørsmålet og tilstedeværelsen av israelske soldater i Jordandalen.

Finans- og handelsminister Naftali Bennet avviste på tirsdag en rammeavtale hvis denne baseres på våpenhvilelinjene fra før 1967 (den såkalte Grønne Linje). "Vi vil ikke spille dette spillet lenger. Å gjeninnføre grensene fra før 1967 skulle bety en deling av Jerusalem. Vi vil ikke sitte i en regjering som på grunn av internasjonalt press, risikerer livene til våre barn og deler vår hovedstad. Vi kan ikke være en del av en regjering som tar slike lettvinte og farlige beslutninger", sa Bennet.

Justisminister Tzipi Livni som, i alle fall i navnet, er hovedansvarlig for forhandlingene med PA, gikk til frontalangrep på Bennet under en tale ved Det hebraiske universitetet bare noen timer senere og hevdet at Bennets uttalelser bidrar til å svekke Israel. Hun sa at styrken til IDF (Israels militære) først og fremst er avhengig av dem som tjenestegjør der, men også av Israels nære relasjon til USA. Livni la til at for å komme styrket ut av sine kriger trenger Israel internasjonal legitimitet, og dette bare kan oppnås gjennom landets vilje til å forhandle.

Tiden for å fatte store og avgjørende beslutninger nærmer seg for statsminister Benjamin Netanyahu. Kerry, i motsetning til sine forgjengere, gir seg ikke. Han er fast bestemt på å føre disse forhandlingene til veis ende – eller til fullstendig kollaps.

Netanyahu vandrer ikke ned denne vegen frivillig. I motsetning til Livni og president Peres har Netanyahu ingen illusjoner om at en avtale med PA vil føre til et nytt Midtøsten hvor fred og harmoni råder. Han liker ikke ideen om en palestinsk stat, og han mener Israel har både de historiske og moralske rettigheter til Judea og Samaria (den såkalte Vestbredden).

Men han er under et enormt press og har tidligere vist at press kan føre til at han aksepterer ting han ikke tror på. Som da han godkjente at 80% av Hebron skulle gis til PA.

Netanyahus håp, og et ganske sannsynlig sådant, er at PA-leder Mahmoud Abbas vil føle seg så presset at han vil trekke seg fra forhandlingene. PA-lederen vil aldri oppnå en avtale som vil være tilfredsstillende for ham - ikke engang om en palestinsk stat ble etablert på hele "Vestbredden" med Jerusalem som hovedstad.

Abbas mener hele Israel tilhører de palestinske araberne. Emblemet til Fatah-partiet som han leder, viser et palestinsk flagg over hele landområdet som i dag er Israel. For Abbas har Israel ingen rett til å eksistere. Dette er sannsynligvis grunnen til at han nekter å akseptere Israel som en jødisk stat. Dessverre er dette også hva generasjonen av palestinske arabere født etter inngåelse av Oslo-avtalen i 1993 har blitt oppdratt til å mene (etter at PA overtok utdanningen blant de palestinske araberne).

Netanyahu sier at en leder blir valgt for å ta vanskelige beslutninger, men dette er ikke nødvendigvis riktig. En leder blir primært valgt til å fatte riktige beslutninger, og for å ivareta folkets interesser. Både Netanyahu og Kerry må reflektere over om det er en riktig beslutning å kaste jødene ut av sitt historiske hjemland; å gi bort Tempelhøyden; å bringe tungt bevæpnede terroristgrupper innen 10 kilometer fra Israels viktigste befolkningssentra og å gjøre dette samtidig som PA fortsetter å undergrave selve Israels rett til å eksistere uansett hvilke grenser det har. Ivaretar man folkets interesser ved å gi etter for dette?

Livnis påstand om at forhandlinger og vilje til overgivelser er det som gir Israel internasjonal legitimitet faller på sin egen urimelighet om vi ser på historien de siste 20 årene. Siden Oslo-avtalen i 1993 har Israel og PA forhandlet nesten kontinuerlig.

I denne perioden har Israel blitt mer og mer isolert av det internasjonale samfunnet gjennom utallige FN-resolusjoner, rapporter om menneskerettigheter som forvrenger sannheten, diplomatisk og politisk manipulering, akademisk og økonomisk boikott, og økende antisemittisme og anti-sionisme.

Faktisk har denne perioden der Israel har ofret så mye ved å gi bort landområder, flyttet egne borgere bort fra Judea og Samaria, tillatt at landets byer i åretall blir beskutt med raketter og sluppet fri terrorister fra sine fengsler bare ført til at Israel har blitt enda mer isolert av det internasjonale samfunn.

Livni bør reflektere over det faktum at hvis ikke israelerne selv står opp for sine rettigheter, kommer ingen andre til å gjøre det. Eller for å si det mer korrekt: Om ikke Livni selv står opp for Israels rettigheter, gjør hun det vanskeligere for de som støtter Israel å hevde disse rettighetene.

Hvis Netanyahu først er ute etter å fatte tøffe beslutninger, så bør han forkaste Kerrys forslag til løsning på konflikten. Det vil kunne føre til økende internasjonal isolering, men det vil ikke bare være den tøffeste beslutningen han kan ta – det vil også være den rette beslutningen for staten Israels framtid.

Ideen om at etablering av en palestinsk stat ville føre til varig fred er en illusjon - uten rot i virkeligheten og ikke basert på historiske fakta. Det er ikke annet enn et forgjeves håp og politisk ønsketenkning. Og illusjoner bør ikke styre avgjørende politiske beslutninger.